Mr. Tambourine Man

Mr. Tambourine Man
song av Bob Dylan
frå albumet Bringing It All Back Home
Språkengelsk
Utgjeve22. mars 1965 (album)
InnspeltColumbia Recording Studios i New York City 15. januar 1965
SjangerFolkrock
Lengd5:29
SelskapColumbia
KomponistBob Dylan
TekstforfattarBob Dylan
Låtskrivar(ar)Bob Dylan
ProdusentTom Wilson
«Mr. Tambourine Man»
Singel av The Byrds
frå albumet Mr. Tambourine Man
B-side

«I Knew I'd Want You»

Språkengelsk
Utgjeve12. april 1965
Innspelt20. januar 1965 i Columbia Studios i Hollywood
SjangerFolkrock
Lengd2:29
SelskapColumbia
KomponistBob Dylan
TekstforfattarBob Dylan
Låtskrivar(ar)Bob Dylan
ProdusentTerry Melcher
The Byrds-kronologi 
«Mr. Tambourine Man»«All I Really Want to Do»
(1965)


«Mr. Tambourine Man» er ein song av Bob Dylan frå albumet hans Bringing It All Back Home i 1965. Han var produsert av Tom Wilson. The Byrds spelte òg inn songen og gav han ut som den første singelen deira. Singelen gjekk rett til topps på den amerikanske Billboard-lista. Sidan Dylan hadde skrive songen i 1964 fekk The Byrds tilgang til han før han vart gjeven ut på Bringing It All Back Home. Derfor vart The Byrds si innspeling gjeve ut berre to veker før Dylan si eiga utgåve. Songen har òg vorte spelt av mange andre artistar, mellom andre Judy Collins og William Shatner. Songen har vorte ein av dei mest kjende og populære Dylan-songane og finst på mange samleplater av både Dylan og The Byrds.

Songen har ein lys og open melodi og har vorte kjend for dei surrealistiske tekstbileta, påverka av kunstnarar så forskjellige som den franske diktaren Arthur Rimbaud og den italienske filmskaparen Federico Fellini. I teksten vert tittelkarakteren bede om å spele ein song og forteljaren vil følgje etter. Dylan syng fire forskjellige vers, medan The Byrds berre nytta eitt av desse. Songen er ein av berre tre songar som kom med to gonger på lista til musikkmagasinet Rolling Stone over dei 500 største songane gjennom tidene, både The Byrds og Dylan sine utgåver.

Bob Dylan-utgåva

«Mr. Tambourine Man» vart skriven tidleg i 1964, om lag samstundes med «Chimes of Freedom», som Dylan seinare spelte inn for det siste akustiske albumet sitt, Another Side of Bob Dylan.[1][2] Dylan skreiv songen på ein biltur på tvers av USA ein gong mellom slutten av mars og byrjinga av april. Han spelte songen på ein konsert første gong i i London i England[1]

Dylan spelte inn «Mr. Tambourine Man» nokre veker seinare, den 9. juni, under innspelinga av Another Side.[1] Opptaket vart spelt inn i lag med Ramblin' Jack Elliott, men Dylan valde å ikkje ta med songen på albumet, sidan han meinte opptaket ikkje var godt nok.[1] Meir enn seks månader seinare spelte Dylan inn songen på nytt, den siste innspelingsdagen av Bringing It All Back Home den 15. januar 1965, same dag som «Gates of Eden», «It's Alright, Ma (I'm Only Bleeding)» og «It's All Over Now, Baby Blue».[1]

Hey! Mr. Tambourine Man, play a song for me,
I'm not sleepy og there is no place I'm going to.
Hey! Mr. Tambourine Man, play a song for me,
In the jingle-jangle morning I'll come following you.

Bob Dylan[3]

Andre utgjevinga

«Mr. Tambourine Man» finst på Bob Dylan's Greatest Hits frå 1967 og fleire andre samlealbum, som Biograph, Masterpieces og The Essential Bob Dylan.[4][5] Songen har alltid vore ein personleg favoritt for Dylan og han har hevda at det var den einaste songen han nokon gong prøvde å gjenskape.[6]

Dylan har spelt songen på konsertar heilt sidan han vart skriven.[7] Konsertutgåver av songen finst på The Concert for Bangladesh, The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert, The Bootleg Series Vol. 5: Bob Dylan Live 1975, The Rolling Thunder Revue og Bob Dylan at Budokan.

The Byrds-utgåva

«Mr. Tambourine Man» var debutsingelen til det amerikanske folkrockbandet The Byrds og kom ut 12. april 1965[8]Columbia Records. Singelen nådde førsteplassen både i USA og i Storbritannia.[9][10] Det vart dermed den første Bob Dylan-songen som nådde førsteplassen på ei popliste.[11] Songen kom òg ut på debutalbumet deira Mr. Tambourine Man, som kom 21. juni 1965.[12] Singelen og albumet med same namn var særs viktig i oppstarten av musikksjangeren kalla folkrock.[13] Songen ligg på 79. plass på lista til Rolling Stone over dei 500 største songane gjennom tidene. Dylan si eiga utgåve låg på 106. plass.[14]

The Byrds spelte inn songen med elektrisk akkompagnement og ein gitarriff av Jim McGuinn i starten[15] og skapte slik starten på musikksjangeren folkrock. Harmonivokalen på songen vart eit kjennemerke for The Byrds.[16]

Sidan produsenten Terry Melcher meinte at The Byrds ikkje var særleg flinke musikarar, var McGuinn den einaste i bandet som faktisk spelte på «Mr. Tambourine Man». Han leigde inn The Wrecking Crew, studiomusikargruppa som bestod av Hal Blaine, Larry Knechtel og Leon Russell, med McGuinn på gitar og McGuinn, David Crosby og Gene Clark song vokal.[17]

Andre utgåver

«Mr. Tambourine Man» har vorte spelt av mange andre artistar.[18] Av desse finn ein Odetta, Judy Collins, The Four Seasons, The Barbarians, Chad and Jeremy (alle desse i 1965), The Beau Brummels (1966), The Lettermen (1966), Kenny Rankin (1967), Melanie Safka (1969), Gene Clark (1984), Les Fradkin (2007) og Bob Sinclar (2009).[7][18]

Norske versjonar

Det er skrive minst fire norske versjonar av songen.

Norsk tittelTekstOriginal artistÅr
«Tamurinegjøgler»A.M. LindhjellMargrethe Toresen1972
«Jeg mista tamburin min»Finn EvensenBjelleklang1994
«Hei spellemann»Håvard RemÅge Aleksandersen med band og Taraf de Haïdouks1997
«Hei kjære dragspelar»Oddvar TorsheimOddvar Torsheim

Ettermæle

I 1989 plasserte Rolling Stone The Byrds-utgåva på 86. plass på lista deira over dei 100 beste singlane dei siste 25 åra.[19] Same året plasserte kritikaren Dave Marsh songen på 207. plass på lista hans over dei 1001 beste singlane nokon gong.[20] I 1999 valde National Public Radio i USA som ein av dei 300 viktigaste amerikanske platene på 1900-talet.[21] Den britiske kritikaren meinte The Byrds-utgåva var den beste singelen som nokon gong var gjeven ut.[22] Andre magasin som har plassert songen høgt oppe på liknande lister er Mojo, New Musical Express og Sounds.[23][24][25] Den australske musikkritkaren Toby Creswell hadde med songen i boka si 1001 Songs: The Great Songs of All Time and the Artists, Stories and Secrets Behind Them.[26]

I ei kåring over dei beste Dylan-songane i Mojo vart songen plasser tpå fjerdeplass av lesarane og 14. plass av andre musikarar.[27] I 2002 plasserte Uncut songen på 15. plass på tilsvarande liste.[28]

Bakgrunnsstoff

Kjelder