Martin Martini
- Artikkel
- Diskusjon
Verktøy
Handlinger
Generelt
Skriv ut / eksporter
På andre prosjekter
Martin Martini | |||
---|---|---|---|
Født | 20. sep. 1614[1]![]() Trento | ||
Død | 6. juni 1661[1][2]![]() Hangzhou | ||
Beskjeftigelse | Kartograf, historiker, skribent, misjonær ![]() | ||
Nasjonalitet | Qing-dynastiet[3] | ||
Martin Martini eller Martino Martini (kinesisk: 衛匡國, pinyin: Wèi Kuāngguó, eller Jitai; født 20. september 1614 i Trient, død 6. juni 1661 i Hangzhou i Kina) var en ledende kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket fra 1643 til sin død som misjonær i Hangzhou, Shanghai og Ningbo. Han var en viktig person under den langvarige Ritestriden i Kina. Han var også jesuittermisjonens mest betydningsfulle geograf og kartograf.
Martini kom fra en tysk bydel i Trient, og presenteres i kildene som italiensktalende av tysk bakgrunn. Han må også ha behersket et arkaisk tysk.
Etter avsluttet høyere skoleutdannelse i Trient i 1631, trådte Martini inn i jesuittordenens østerrikske provins den 8. oktober 1932. Jesuittene sendte ham for studier i klassisk litteratur og filosofi i Roma ved Collegio Romano. Hans hovedinteresse var imidlertid matematikk og astronomi, som han studerte under pater Athanasius Kircher. Han søkte om å bli sendt som misjonær til Kina, og den daværende jesuittgeneral, Mutius Vitelleschi, innvilget det. Han gjennomførte sine teologiske studier i Portugal (1637–39), og ble presteviet i 1639 i Lisboa.
I 1640 seilte han ut fra Portugal, og ankom Kina i 1643. Først var han i Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.[4] der han særlig studerte kinesisk.
Pater Martini virket sør i Kina, der storbyen Hangzhou i Zhejiang var hans viktigste tilholdssted og utgangspunkt for reiser omkring i landet. Hangzhou var det sørlige endepunkt for Keiserkanalen. Etter at det mandsjuiske Qing-dynastiet kom til makt i Beijing i 1644, skulle det enda ta et drøyt år før mandsjuene kom til Hangzhou. Det styrtede Ming-dynastiets styrker med sine vekslende tronpretendenter måtte vike unna i sør, og under disse årene var Martini høyt skattet av Ming-lederskapet. For da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini sørover, inn i fjellene i det sørlige Zhejiang og nordlige Fujian. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, Longwu-keiseren, og ble blant annet kanonstøper for dem.[5] Han ble også gjort til mandarin av første klasse,[6] og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» (huoyao dachen).[7]
Senere seiret Qing-dynastiet, og p. Martini var nå i deres områder. Men det gikk fint. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Johann Adam Schall von Bell, som var blitt det nye regimes hoffastronom. Men pater Schall var engstlig for at hovedstadens mandsjuer etterhvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret.[8] Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme.[9] Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue Den kinesiske mur.
Vel tilbake i sør ble han i 1648 superior for jesuittresidensen i Hangzhou.
I 1651 la han som delegat for jesuittenes kinamisjonsledelse på reise til Roma. Grunnen til dette initiativ var det ritefiendtlige dekret som dominikanerpateren Juan Bautista de Morales hadde utvirket fra Pavestolen i 1645. Jesuittene var meget oppsatt på å få gjort sine synspunkter kjent, og få dekretet omgjort.
Reisen ble lang. Han reiste via Fujian og Filippinene, men i Batavia ble han i 1653 holdt som fange av hollenderne. Så fikk han lov til å fortsette, og dro med en hollandsk skipper til Europa. Etter opphold i Bergen (stormer hadde tvunget skipet opp til norskekysten) og Hamburg kom han til slutt til Amsterdam den 31. august 1653. På veien sørover mot Italia var han innom trykkere i Antwerpen, Wien og München og gav dem i oppdrag å trykke de historiske og kartografiske arbeider han hadde bragt med seg. Først i slutten av 1654 ankom han Roma. Der fremla han for Det hellige Officium to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter (Forfedrekulten og Konfuciuskulten).
Den 23. mars 1656, etter fem måneder lange overlegninger, besvarte Propaganda Fide (Vatikanets organ for misjonsarbeidet) de spørsmål pater Martini hadde fremlagt. Svaret var positivt sett fra jesuittenes ståsted; det vil si, de kinesiske kristne fikk under bestemte betingelser likevel lov til ta del i de kinesiske riter knyttet til Konfucius' minne og for sine forfedre. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning.
Mens han hadde vært i Europa, hadde han fått utgitt sitt detaljerte atlas Novus Atlas Sinensis (i 1655) og ble berømt som den som hadde skapt det som i lange tider skulle være det nøyaktigste og mest fullstendige atlas over Kina. P. Martini hadde bygd både på mongolske og kinesiske kilder,[10] og utgav verket på flere språk.[11]
Allerede før Roma i 1656 gav sitt positive dekret, hadde Martini lagt ut på tilbakereisen til Hangzhou. Han var tilbake der i 1658, og engasjerte seg i den stedlige sjelesorg og misjon. Der bygde han en ny kirke, inspirert av Il Gesù i Roma. Den var ikke særlig ruvende, men ble en av de vakreste kirker i hele landet. Byggingen pågikk fra 1659 til 1661, og kort etter at den stod ferdig døde pater Martini av kolera.
Ifølge pater Prospero Intorcetta oppdaget man 20 år etter hans død at pater Martinis legeme ikke hadde blitt utsatt for noen forråtnelse. Jesuittene så på dette som et himmelsk tegn ikke bare på prestens hellighet, men vel så meget som en himmelsk anerkjennelse av deres misjonsmetoder. Hans legeme ble gjenstand for en stor kult, ikke bare blant kristne, men i 1877 fikk hierarkiet ham begravet på nytt idet de fryktet at kulten slo over i en slags avgudsdyrkelse.