De tallrike, små blomstene mangler kronblader, men har en diskus som skiller ut nektar og blomstene besøkes blant annet av ulike tovinger, teger, biller og vepser.
Marikåpe er utbredt i Europa, Nord-Amerika og Asia[1], og er i nær slekt med Fjellmarikåpe.
Innenfor slekten er flere arter rødlistet på norsk rødliste for arter.[2] På Svalbard er kildemarikåpe (Alchemilla glomerulans) vurdert til kritisk truet i de tre siste vurderingene. Også på Norges fastland er arter i slekten rødlistet. Sunnmørsmarikåpe (Alchemilla semidivisa) vurderes som sterkt truet, mens følgende arter regnes som sårbare:
kvassmarikåpe Alchemilla oxyodonta
færøymarikåpe Alchemilla faeroënsis
buttmarikåpe Alchemilla plicata
kystmarikåpe Alchemilla xanthochlora
Artene vollmarikåpe (Alchemilla subglobosa) og nordlandsmarikåpe (Alchemilla taernaënsis) regnes som nær truet.
Gamle myter sier at hvis man bader i vannet som samles opp i bladene så holder man seg evig ung, og at hvis man setter en marikåpe på brystet skal det bli fast og fint igjen etter amming.